Kapittel 13:
2000: VERDEN GÅR FREMOVER, ELLER?

Anne Holts avgang som justisminister førte til ganske mye publisitet omkring sykdommen - og til at Norsk Hypothyreoseforening i sitt tiende år hadde fått 3 200 medlemmer. Nå var det ikke lenger mulig å snakke om noen få enkelttilfeller, og det ble vanskeligere å hevde at sykdommen ikke var alvorlig og ikke trengte behandling.

I februar 1999 kom det også en grundig og meget oppsiktsvekkende artikkel i New England Journal of Medicine om muligheten for å medisinere på en annen måte: Å gi både tyroksin og trijodtyronin. Tre litauiske forskere hadde eksperimentert med dette og fått gode resultater. Artikkelen var plassert som heftets første, og problemet var gjenstand for redaktørens lederkommentar - i slike tidsskrifter en sterk markering av bidragets betydning og faglige tyngde. For meg var det også oppmuntrende at to norske leger som var ukjente for meg, varslet meg om artikkelen. Det tydet på øket årvåkenhet i deler av yrkesgruppen.

I utgangspunktet er dette funnet overraskende, for kroppen skal selv utnytte tyroksinet til å produsere trijodtyronin. Kanskje er det denne prosessen som er gått i stå når pasienten utvikler symptomer tross normale måleverdier?

Denne nyvinningen krever ytterligere utprøving, og det er da også understreket i lederartikkelen. De litauiske forskerne redegjorde videre for de psykiske virkninger av sykdommen; et emne som enkelte ledende norske psykiatere konsekvent, og med betydelig arroganse, gjennom mange år har unnlatt, og til dels nektet, å beskjeftige seg med eller informere studentene om. Men litium har de gitt, enda det er velkjent i faglitteraturen at dette kan forverre hypothyreose. Og hvis depresjonen da skyldes denne sykdommen, gjør man galt verre.

En av de vondeste henvendelsene av svært mange i disse årene kom fra en fortvilt forsker som spurte om jeg hadde noe materiale om de psykiatriske konsekvenser av skjoldbruskkjertellidelser. Jeg forklarte at jeg hadde ca. 30 sider i det 2200 sider store standardverket ”The Thyroid”, og saktens kunne kopiere og sende dem. Jeg fikk så høre en historie om en nokså problematisk adferd som forskerens ektefelle hadde utviklet, sammen med symptomer på hyperthyreose. Jeg sa at dette ikke var uvanlig, og at sammenhengen for lengst var klarlagt.

-Men hvorfor fortalte ikke legen oss om dette? lød det opprørte spørsmålet. -Hadde jeg visst noe på forhånd om hva som muligens var i vente, kunne kanskje ekteskapet vårt ha vært reddet. Nå tror jeg neppe det er mulig, etter alt som er skjedd...

Jeg sa at årsaken til at legen ikke sa noe, sannsynligvis var at han ikke hadde hørt om disse sammenhengene, i hvert fall ikke hvis han/hun var utdannet i Oslo, fordi virkningene av sykdommen ikke har vært ”interessante”, like uinteressante som pasientenes beretninger om hvordan de opplever å ha skjoldbruskkjertelproblemer.

I januar 2000 kom en henvendelse fra en lege som spurte om jeg visste noe om mulighetene for justert eller endret medisinering. Spørsmålet gjaldt legens datter, som var rundt tyve år gammel. Hun hadde hypothyreose og hadde i noen tid gått på tyroksin, men både tilstanden og måleresultatene var litt variable. Mye kunne tyde på at medisineringen ikke lenger virket. Jeg fortalte om det litauiske forsøket. Men jeg driver i et yrke hvor det er lov å stille spørsmål, så jeg spurte om legen var utdannet i Oslo. På bekreftende svar spurte jeg hvor mye undervisning som var gitt i løpet av studiet. Et par timer, fikk jeg høre.

Om kvaliteten på disse to timene hadde jeg jo dannet meg et temmelig kritisk bilde siden 1985. Mindre kritisk ble jeg ikke da en bekjent kom trekkende med dr. Erik Mu¨nsters legespalte i ukebladet Allers, nr. 12, 2000. Dr. Mu¨nster er dansk, født i 1930, altså samme generasjon som de koryfeene jeg hadde kriget med i Norge, og som har forestått undervisningen ved Medisinsk fakultet i Oslo rundt regnet 1970-1995. Den legen som ringte meg om datteren, var utdannet i dette tidsrommet. Dr. Mu¨nster er øre-, nese- halsspesialist, men svarer på alt, og det skal ikke stikkes under stol at han har et betydelig pedagogisk talent. Oppdateringen er det imidlertid så som så med. I bladet gjengis et brev fra en trebarnsmor som klager over at hun stadig er sliten, legger kraftig på seg, fryser lett og har fått livløst hår. Hun lurer på om det kan være noe galt med stoffskiftet hennes.

Dr. Mu¨nster bekrefter at noen av disse symptomene forekommer ved lavt stoffskifte, og at hun bør snakke med sin lege om det. Men: ”Det er likevel lite sannsynlig at overvekten din skyldes sykdom, for folk med lavt stoffskifte legger ikke påfallende mye på seg.” Hun bør derfor drive mosjon og satse på mager kost.

Dette er galt. Vektøkning, tross nedsatt appetitt, er kanskje det vanligste symptomet - selv om det i enkelte tilfeller forekommer at vekten ikke øker hos folk som har hypothyreose. Dr. Münsters redegjørelse er omtrent jevngod med å hevde at om man harker og hoster og snørra renner, så er ikke det noe tegn på at man skulle være forkjølet.

Dessverre er dette - i min erfaring - ganske representativt for kunnskapsnivået hos skandinaviske leger av dr. Münsters generasjon. Og det har sin grunn: På forespørsel opplyste Münster at et kompendium om skjoldbruskkjertelen som brukes ved legeutdannelsen i Skandinavia, ikke nevner noe om vektøkning ved hypothyreose. Jeg har ikke klart å få tak i dette kompendiet, men det virker som det kunne være en tanke å få litt oppdatering av studiematerialet. Sommeren 2000 begynte ukebladet Allers å se seg om etter en annen bestyrer av bladets legespalte.

Allergier, tungsinn og brunst

Nyere informasjon har ført til større oppmerksomhet omkring en mulig sammenheng mellom skjoldbruskkjertelsykdommer og allergier. På møter i hypothyreoseforeninger pleier jeg alltid å spørre om hvor mange som har utviklet allergi mot tobakksrøk, og 70-80 prosent av de tilstedeværende rekker opp hånden.

Mye tyder også på at personer med skjoldbruskkjertellidelser kan være mer utsatt for tungsinn og depresjon i den mørke årstiden. En mulig forklaring på at det siste ikke er noen tilfeldighet, kan være å finne i dyreforsøk som er foretatt:

Hvis man fjerner skjoldbruskkjertelen hos søyer, mister de evnen til å gå i brunst til rett tid. De skal være brunstige og parringsinteressert om høsten, slik at lammene fødes om våren og får en sommer å spise seg opp på. Dette reguleres av lengden på dagen. Av innlysende grunner skal man være varsom med å trekke sammenligningen mellom søyer og kvinner for langt - på den annen side skal det ha forekommet at unge gutter har oppført seg som yre geitebukker, så menneskelivet kan ha så mange slags sammenhenger med dyreriket. Det er også påvist at stær som får skjoldbruskkjertelen fjernet, mister evnen til å reagere som de skal på skiftende daglengde.

Så kan man velge: enten vri litt på det gamle ord om at Kjærlighet er lysets kilde, eller omvendt: Lys er kjærlighetens kilde.