Kapittel 12:
1996: FLERE POLITIKERE MELDER SEG PÅ

George Bush hadde vært en god alliert, selv om hans innsats på det medisinske felt i Norge er ukjent for ham. Han var nå pensjonert, og mye tydet på at etterfølgeren Bill Clintons eventuelle hormonproblemer i hvert fall ikke hadde noe med skjoldbruskkjertelen å gjøre. Men om en president var falt i valgkampen, sto den neste litt vaklende klar til tjeneste i den norske krigen om skjoldbruskkjertelen: Boris Jeltsin.

Russlands president skulle gjenvelges i 1996, og på forsommeren førte han en energisk valgkamp. Om våren var han i Norge, hvor han i storform la armen rundt dronning Sonja og statsminister Gro Harlem Brundtland, siklet og sa de berømte ord ”Malina so slivkami” - bringebær med fløte. De to kvinnene var i henholdsvis rødt og hvitt, og utsagnet er passe, eller upassende, tvetydig.

Mellom første og annen valgomgang, som falt i juli, forsvant han fra det offentlige liv, og viste seg så vidt da han avla embetseden. Han gikk på en uvanlig stiv og stolprende måte, ansiktstrekkene hadde forandret seg, og det var kunngjort at han hadde en hjertelidelse og skulle gjennomgå en operasjon. Mye tydet også på en eller annen form for alkoholproblem; spesielt stor oppmerksomhet fikk hans mellomlanding i Irland på vei hjem fra USA: Han kom ikke ut av flyet fordi han følte seg uvel, som det heter.

Ut på ettersommeren ble den amerikanske hjertespesialisten Michael DeBakey fløyet til Moskva for å undersøke presidenten, og han kunngjorde at man måtte la ham få en bypass-operasjon. Men det var nødvendig å vente litt, for han hadde en blodprosent på bare 50.

Intervjuet med DeBakey gikk på direkten på CNN fra Moskva, og jeg pleier ikke å skrike til TV-skjermen, men da gjorde jeg det:

-Spør ham hvorfor Jeltsin har så lav blodprosent! Jeg tenkte i retning av kreft eller blødninger i tarmsystemet.

Journalisten fulgte ikke opp. Ikke før 1. november ble det kunngjort at hjerteoperasjonen skulle foretas 5. november, og at legene hadde drøyet fordi Jeltsin led av hypothyreose. Det forklarte den lave blodprosenten, det forklarte hans smale øyne, hans langsomme, stive bevegelser og h-a-n-s u-e-n-d-e-l-i-g l-a-n-g-s-o-m-m-e t-a-l-e. Og hvis han hadde utviklet svekket toleranse for alkohol, kunne det også forklares av den
diagnosen.

En uke senere holdt jeg foredrag i Polyteknisk fgorening i Oslo om det amerikanske presidentvalget, som også var avviklet 5. november, og om situasjonen i Russland. Etter foredraget kom professor dr. Alexander Pihl, en av våre mest kjente kreftspesialister, bort til meg og spurte med karakteristisk iver: -Da du så Jeltsin på TV i det han undertegnet dekretet om general Aleksandr Lebeds avskjed, slo det deg at han hadde hypothyreose ?

- Nei, sa jeg.
- Jeg forsto det heller ikke, sa han, og det burde jeg ha skjønt!

Jeg hadde tenkt det samme - i ettertid, og ergret meg. Det var så vidt den russiske presidenten kunne føre pennen, der han sparket sin nære rådgiver Lebed på direkten i russisk TV den 17. oktober. Svært lite ble skrevet om Jeltsins hypothyreose, og svært mye om hans alkoholproblem. Det er bare en teori, men dette misforholdet kan jo skyldes at journalister av en eller annen uforklarlig grunn har bedre greie på det siste enn det første.

Ikke lenge etter ble det kjent at justisminister Anne Holt også led av hypothyreose. Hun er en av dem som har tatt belastningen med å stå frem, og få ting har bidratt mer til å rekruttere medlemmer til Norsk Hypothyreoseforening. Hun hadde ringt meg på sensommeren 1996 for å spørre om enkelte sider ved sykdommen, fortalte litt om hvordan hennes plager artet seg, og da hun ble utnevnt til justisminister i oktober, tenkte jeg i mitt stille sinn at en så krevende jobb kunne bli i meste laget. Men det måtte hun selvsagt vurdere selv, og for meg var det bare å ønske henne lykke til og holde munn.

1997

Etter at Anne Holt var gått ut av regjeringen på grunn av sykdom, skrev jeg en artikkel om Jeltsin og Anne Holt - og i en TV-debatt med professor Stein A. Evensen var vi to mer enige enn vi noen gang hadde vært. Han fikk inn siste stikk ved å si at jeg nok hadde gjort mye bra, men at jeg av og til snakket med litt høy stemme.

Det kunne jeg ikke helt avvise, men noe av problemet var jo at de ikke hørte noe særlig de fire årene hvor jeg bare hvisket.

Den store triumfen kom i februar 1997. En lege, en av dem jeg pleier å sende pasienter til, ringte meg og sa at jeg burde gå på et informasjonsmøte om medisinering av skjoldbruskkjertelsykdommer på et hotell i Oslo. Det var for leger, sa han. Jeg mente at de da neppe ville slippe meg inn.

- Det er et åpent møte. Ingen kommer til å stanse deg. Det som blir sagt der, kommer til å interessere deg, sa han.

Jeg gikk. Samtidig med meg kom en person som jeg ikke kjente, men som åpenbart dro kjensel på meg. Han så surt på meg og spurte om jeg hadde tenkt å fortelle legene noen sannheter igjen. Jeg forsikret ham om at jeg var kommet for å lytte og ikke hadde tenkt å si ett ord.

Det var heller ikke nødvendig. Dr. Thomas Schreiner foreleste om hypothyreose, og hadde fem hovedteser. En av dem var at sykdommen var alvorlig - tenk det! - og at det var galt å vente med medisinering inntil man var sikker. Det andre punktet var at legen måtte være åpen for den mulighet at ”normale” verdier ved måling av TSH, tyroksin og trijodtyronin ikke nødvendigvis var noen garanti for at pasienten ikke led av sykdommen, og at det måtte legges større vekt på symptomene og plagene i en helhetsvurdering. Det var også et par andre momenter, blant annet et nytt syn på betydningen av variasjoner i forekomsten av fritt
tyroksin (T4).

Alt dette var muligheter - ikke fakta, for dem hadde jeg ikke, men muligheter – som jeg hadde forsøkt å nevne for et par av ekspertene i 1986 som interessante, og verd nærmere undersøkelser. Den ene ville at det ikke skulle stilles spørsmål, den andre var sikker på at dette ikke kunne ha noe med virkeligheten å gjøre, for da ville han ha hørt om det. Disse to har dominert det norske endokrinologmiljøet siden 1960-tallet. De har gjort seg fortjent til å bli husket. Det tror jeg de blir.

Jeg var svært fornøyd med det møtet. Jeg sendte et kort referat, i leserbrevs form, til Legeforeningens tidsskrift. Det ble trykt - og ingen tok til motmæle. Samme år skrev professor Rolf Jorde i Tromsø en artikkel, også i Tidsskrift for Den norske Lægeforening, om diagnostikk av skjoldbruskkjertellidelser. Et stykke på vei forfektet han her et syn som lå svært nær de oppfatninger jeg hadde snakket om. Ingen tok til motmæle mot det heller.

Det kunne se ut som vi var i mål.