Kapittel 11:
1995: DR. GOEBBELS, FORMODER JEG...

Den datoen er ikke fullt så historisk som 3. oktober, men ikke uten verdenshistorisk innhold, den heller. Auditoriet var fullt - det var jeg blitt vant til - med dekanus, Rikshospitalets direktør, fire professorer, og studenter. To av professorene gikk kraftig løs på meg - den ene var han som hadde forkynt at ”dette kan ikke stemme, for da ville jeg ha hørt om det.” Og han hadde ikke skiftet mening, hverken om saken eller om meg. Han høstet stor applaus fra studentene da han forsikret dem om kvaliteten på undervisningen: Fullt på høyde med andre medisinske fakulteter i den vestlige verden, sa han, og det var ingen grunn til å feste lit til utenforstående kritikere som ikke hadde greie på hva de snakket om, og som hengte seg opp i anekdotiske enkelttilfeller.

Jeg har hørt tilstrekkelig av applaus ved slike selvgratulasjonsanledninger, så jeg tok det med ro.

Den andre professoren, kronikkforfatteren fra foregående kapittel, kritiserte meg hardt, og med en viss veltalenhet. Men han var egentlig fair, og det var i grunnen ikke mer enn ett punkt hvor jeg syntes jeg måtte ta til motmæle: Han anklaget meg for å ha misbrukt min stilling som journalist til å skrive om en sak jeg selv var involvert i, og hevdet med stor styrke at jeg burde ha tidd stille. Dessuten gjentok han påstandene om min korstogsvirksomhet.

Jeg sa at jeg i det lengste hadde ønsket å unngå publisitet, blant annet fordi jeg forutså at det ville bli vanskelig å holde min kones opplevelser utenfor, selv om jeg inntil da hadde klart det i artiklene. Når jeg snakket til medisinere, som også i slike tilfeller har taushetsplikt, kunne jeg jo bringe inn hennes sykdomshistorie og redegjøre for alle de gangene de norske legene hadde tatt feil og de amerikanske hadde rystet på hodet og hivd seg rundt for å få snudd en farlig sykdomsutvikling. Men det dere egentlig forlanger, sa jeg, det er at jeg skal stå her og be om unnskyldning for at jeg ikke hørte på dere - og ble enkemann. For det ville jeg ha blitt. Den unnskyldningen kommer ikke. Den kommer ikke, uansett hva dere gjør, så bruk tiden til noe fornuftigere enn å skjelle meg ut for at jeg ikke går med på det.

Så ”korstoget”. Jeg antydet at uttrykket røpet en ufullkommen historieforståelse, men sa at jeg hadde et valg da det ble klart at min kone ville overleve og klare seg så noenlunde. Jeg kunne si at nå er jeg ferdig med saken, og så kan disse legene som kommer til kort både når det gjelder kunnskaper og folkeskikk, fortsette å hundse og håne overvektige, enslige og ressurssvake kvinner fra Torshov og Torp, som før, av hjertens lyst. Eller jeg kunne mene at jeg var forpliktet til å fortelle legene og offentligheten hva jeg hadde funnet ut - for å rekke en hjelpende hånd også til dem som kanskje ikke hadde en ektefelle som kunne sette seg på et medisinsk bibliotek i Bethesda. Jeg valgte det siste, og jeg er ikke kommet hit for å be om unnskyldning for det heller. Jeg ville ha begått en alvorlig unnlatelsessynd hvis jeg hadde pakket sammen. Jeg venter ingen takk fra dere for det - takken kommer i fullt monn fra disse kvinnene og deres familier, og det greier seg lenge.

Det var ingen applaus i auditoriet for den. Jeg hadde ikke ventet noen heller. Men jeg hadde heller ikke ventet at to andre professorer tok meg i forsvar, både for min form - og den kunne saktens behøve en forsvarstale eller to - for de diskusjonstemaer jeg hadde tatt opp, og for mine synspunkter.

Oppmuntret av dette ble jeg så overmodig at jeg i iveren begikk en dundrende brøler. I et forsøk på å redegjøre for en del kompliserte biokjemiske ting kom jeg til å blande begrepene ”gen” og ”kromosom”. Det var en ren glipp. Men grovt sagt kan det sammenlignes med å forveksle milliliter og kubikkmeter, og nå hadde motparten noe som kunne brukes til å bevise at jeg hadde gitt meg inn i diskusjon på et fagområde som ikke var mitt, og hvor jeg ikke hadde noe å gjøre. Han - dette er endokrinologen som mente, og stadig mener, at det han ikke har hørt om, ikke kan stemme - slo til med et ganske kirurgisk innlegg. Jeg følte meg oppskåret i ganske små terninger, der det som var igjen av meg, befant seg mutters alene nederst i auditoriet foran et par hundre medisinere. En av studentene tok et bilde av meg akkurat da, og det kom, med betydelig og høyst rosverdig journalistisk teft, på trykk i Tidsskrift for Den norske lægeforening. Jeg ville ha vært ferdig hvis det nå ikke hadde vært professorens tur til å bli overmodig. Han flesket til med utsagnet om at jeg drev på ”som en annen Goebbels".

Det gikk et gisp gjennom auditoriet. Hans meningsfelle og kollega kronikkforfatteren fikk hakeslepp, studentene så beskjemmet ned, dekanus så ikke altfor begeistret ut, og møtelederen, en kvikk og sympatisk student, forsøkte rådsnart å gi ordet til neste taler så episoden kunne gli over. Jeg hadde ikke mer enn et halvt sekund til å tenke meg om, og det var i minste laget. Men dette var for grovt til at det kunne passere uten påtale, og noe måtte jeg gjøre. Studenter, ikke minst medisinstudenter, skal ved siden av kunnskaper også ha med seg litt folkeskikk ut i livet, og Medisinsk fakultet i Oslo hadde ikke imponert meg hva det angikk.

Samtidig måtte jeg dosere motstøtet riktig. Det hadde ikke vært ufortjent om professoren var blitt håndtert etter den 4H-metode som hans mentor var ekspert på når det kom pasienter han ikke likte: herset med, hundset, hånt og hivd ut. Men det ville være urimelig å kle ham helt naken foran øynene på studenter som måtte bevare en viss respekt for ham. Vi skulle alle leve videre.

Hvor var mellomveien? Jeg vet ikke om jeg fant den, men jeg avbrøt møtelederen og sa: -Ett øyeblikk. Nå skjedde det noe her. Jeg har vært i mange diskusjoner, og jeg er blitt kalt mye. Men dette er første gang jeg har fått høre at jeg kan sammenlignes med Goebbels. Nå kommer enda en ting til å skje for aller første gang: Professor, nå kommer du til å be om unnskyldning.

Så ble jeg stående, og markerte at jeg ikke hadde tenkt å si noe mer, og at det var han som hadde ordet. Det var veldig stille i Rikshospitalets store auditorium da han reiste seg, litt usikkert, og ba om unnskyldning.

- Greit, sa jeg, vi fortsetter.

Da hadde jeg overveiet - og raskt skrinlagt tanken på - å skifte spor til det andre og nesten like nødvendige aspektet av mitt forehavende: folkeskikken. Jeg overveide kort om jeg skulle si at dette er utslag av holdninger som dessverre har hatt tradisjon blant en liten gruppe norske endokrinologer, og at hverken studentene eller lærerne måtte så mye som fantasere om at dette var en innstilling de kunne slepe med seg inn i neste århundre. Men jeg lot være. Jeg regnet med at det ville bli anledning til å komme tilbake til den siden av saken.

Litt overraskende mottok jeg noen dager senere et knapt, men oppriktig beklagende, unnskyldningsbrev fra den av hans kolleger som hadde kritisert meg skarpt, altså kronikkforfatteren, på standens vegne. Episoden hadde tydelig gjort inntrykk på ham. Jeg takket, og skrev 3-4 linjer til dekanus, minnet om vår samtale i mai, antydet at jeg kanskje hadde vært litt for optimistisk i mine formodninger om at folkeskikkproblemet i hans fornemme hjord nå var løst, og at det kanskje ville være fornuftig om han tok en liten prat med professoren og ba ham lese seg litt opp på dr. Goebbels og hans liv og virke før han lekte historiker i auditoriet neste gang.

Det var ikke noe krav fra min side, knapt nok et forslag, og jeg har aldri spurt om han gjorde det. Jeg er ikke sikker på at det var nødvendig. Og siden jeg selv kan ta igjen, er det ikke mitt problem hvis en norsk medisinsk professor har hatt så dårlig etisk veiledning gjennom hele sitt yrkesliv at han opptrer slik i debatter. Men det er et problem for hele yrkesgruppen, ikke bare det lille mindretall som tror de kan slenge rundt seg med slikt, men også for det flertall som ikke griper inn mot denne type adferd og påtaler den. Enda alvorligere er det når den går ut over ressurssvake pasienter. For de færreste av dem som er syke, er sterke nok til å slåss mot autoriteter.

Møtet ble referert i avisen, og et par dager senere traff jeg en studiekamerat fra 1960-tallet, nå en av samfunnets støtter.

- Åsså Goebbels, da gitt, sa han. Jaja, hvis du ikke har forandret deg siden studiedagene, så kan det vel hende at du fremdeles holder en diskusjon gående litt lenger enn du strengt tatt burde. Men Goebbels var nå i meste laget, da...

Vi syntes egentlig det var litt morsomt. Men også patetisk. Jeg fortalte historien et par år senere til en lege, som sa:

- Men du må jo ha opptrådt provoserende.

Jeg svarte ikke, men tok en tenkepause. Og i mitt stille sinn kom jeg til at jo, jeg hadde jo det.

For jeg hadde - redsel og gru - stilt spørsmål. I det samme auditorium hvor jeg nesten ni år tidligere hadde fått adgang til en gudbenådet forelesning mot løfte om ikke å finne på noe så forkastelig som det. Og jeg tenkte at det er mye som kan bli sittende igjen i veggene. Det som i stedet burde sitte igjen, er et sitat som tillegges helsedirektør Karl Evang. Han ble spurt en gang, mot slutten av sin karriere, om det var noe han angret når han så tilbake på sitt liv, og han svarte:

- Det gikk for lang tid før jeg innså at de som er uenige med meg, ikke nødvendigvis er idioter.

Hvis den setningen bare kunne komme inn i pensum på Medisinsk fakultet i Oslo...