Kapittel 9:
1993: VENDEPUNKTET

I august 1992 vendte vi hjem fra Washington, og jeg tiltrådte stillingen som kulturredaktør – igjen en redaktørstilling jeg ikke hadde bedt om. Birgit var ikke fullstendig frisk, men i så pass god forfatning at hun ikke kunne forsøke å strekke sin permisjon fra Barnehagekontoret i Oslo kommune lenger. Og jeg kunne heller ikke forsvare å klore meg fast til den attråverdige korrespondentstillingen i Washington ut over en drøy fire-årsperiode. På etterjulsvinteren 1993 gjorde jeg opp et regnskap som ikke var altfor oppmuntrende, men heller ikke totalt nedslående. Birgit var i live og noenlunde arbeidsfør, og det var det viktigste. Gjennomslag for mine tanker hadde jeg dessverre ikke fått, med noen få unntak hadde norske leger avvist mine synspunkter, til dels med svært uforskammede fotnoter. Jeg konsentrerte meg om å sende de mennesker som ringte meg med symptombeskrivelser som kunne tyde på skjoldbruskkjertelplager, til de mer sympatisk innstilte og nysgjerrige legene for konsultasjon. Det var påfallende at mange av dem var utdannet i utlandet. Jeg hadde ikke vunnet, men som amatørsjakkspiller og middels fotballinteressert visste jeg at heller ikke Garri Kasparov eller Rosenborg vinner alt. På den annen side hadde jeg ikke fullstendig tapt heller. Stadig kom det takkebrev fra kvinner som hadde fått hjelp, av og til også fra deres ektemenn, og til trøst utarbeidet jeg min egen, høyst private vekslingsrate: Ett takkebrev tilsvarer ti medisinske utskjellinger. Også om kursen hadde vært omvendt, ville jeg ha gått med betydelig overskudd.

Nå skjedde to fullstendig uventede ting.

I april 1993 ble jeg med på en konferanse i Arkhangelsk i Russland som journalist sammen med en gruppe fra Universitetet i Tromsø. De skulle diskutere det videre samarbeidet mellom universitetene i de to byene, og det var jo saktens noe å skrive om for en kulturredaktør. Det var dessuten min første reise til Russland siden jeg ble utvist fra Moskva i 1971, og i Arkhangelsk hadde jeg aldri vært. Byen var stengt for utlendinger i Sovjetperioden, det lå både fangeleire og viktige militære havner og verft like i nærheten, blant annet nabobyen Severodvinsk – hvor atomubåten ”Kursk” må ha vært under bygging akkurat da.

Under flyturen kom professor Johan Sundsfjord og satte seg ved siden av meg. Han var den gang overlege ved Regionssykehuset i Tromsø, og hans fagfelt er endokrinologi. -Du har skrevet mye interessant om skjoldbruskkjertelen, sa han. -Tror du du kan komme til Tromsø og forelese for studentene mine om skjoldbruskkjertellidelser? spurte han. Hadde jeg ikke sittet fastspent, ville jeg ha ramlet ut av setet. Han tilføyde at han hadde lest det jeg hadde skrevet, og mente det var interessant å diskutere, og for studentene ville det være lærerikt å høre om mine erfaringer.

Jeg svarte litt forsiktig at jeg kunne vel det, men han måtte kanskje være forberedt på at hans kolleger i Oslo neppe ville synes at en slik innbydelse var noen glimrende ide.

- Å næi, sa han, vi veit jo at du e kontroværsiell. Men du førstår, i Tromsø gjør vi det litt ainnless. Vi finner ut kolessen dæm gjør det dær nede i Kristiania - og så gjør vi det stikk motsatte.

Jeg sa at han i så fall antagelig hadde funnet rette mann.

Medisinstudiet i Tromsø er litt mer fritt - siden er mye av opplegget blitt kopiert i Oslo og Trondheim og etter hvert også i Bergen, med overgang til det som heter problembasert læring der også. Den siste uken før jul er på mange vis ekstra ”problematisk, de pleier å ha en rekke forelesere uten medisinsk bakgrunn, men med spesielle erfaringer og synspunkter i utkanten av både pensum og av vanlig aksepterte oppfatninger. Hensikten er at studentene skal eksponeres for ukonvensjonelle vurderinger og få høre hvordan legfolks møte med den medisinske verden kan arte seg. Og fremfor alt skal de spørre. I Tromsø var det alltid lov å stille spørsmål. En forelesning i vanlig, medisinsk faglig forstand var det altså ikke tale om, rimeligvis bruker man høyt kvalifiserte medisinere til slikt. Sundsfjord benyttet det siste forholdet som forsvarslinje når han, forutsigelig nok, ble bebreidet av sine kolleger i Oslo for at han var så uansvarlig at han slapp en ulært villmann som meg inn i den helligst tenkelige av alle haller - et medisinsk auditorium.

At det ikke bare var lov, men ønskelig at studentene stilte spørsmål, tiltalte meg, og jeg svarte ja med forankring i det trønderske ordtaket ”Konsta stig, sa skreiddar'n - hain fløtta på lofte”.

Neste overraskelse var jeg enda mindre forberedt på.

14 dager etter Arkhangelsk-turen, en maikveld i 1993, kom en mann bort til meg i foyeren i Oslo Konserthus og presenterte seg. Jeg hadde vært klassekamerat med en i hans nære familie, og sett ham som 12-åring ca. 35 år tidligere, så jeg kjente ham ikke igjen. Han var lege ved et sykehus på Østlandet.

- Er du klar over hvilken kjempejobb du har gjort med det du har skrevet om skjoldbruskkjertelen? spurte han.

Jeg tenkte at dette sannelig er de underlige tildragelsers vår, og svarte at jeg ikke akkurat hadde noen følelse av det, bortsett fra at jeg var sikker på at min kone ikke ville ha overlevd hvis jeg ikke hadde grepet inn et par ganger, og at det var stort nok for meg. Men ut over det...

- Det du har gjort, har ført til at det pågår en intens diskusjon om skjoldbruskkjertellidelser i legemiljøer over hele landet, og nå skal du høre hva som skjedde i går på det sykehuset hvor jeg arbeider. Vi skrev ut en kvinne i 60-årene, og hun gikk ut av sykehuset for egen maskin. Da hun kom inn for noen uker siden, var hun i koma, klarte ikke å puste ved egen hjelp, og ble lagt i respirator. Legen ba straks om å få tatt prøve av skjoldbruskkjertelfunksjonen, og fikk beskjed om at TSH-tallet kanskje var litt høyt, men ikke så høyt at det kunne forklare tilstanden. Vi fikk henne ikke av respiratoren, og vi måtte gå inn og tømme tarmen hennes ved operasjon, så forstoppet var hun. Hun ble ikke bedre, og lå i respiratoren i tyve døgn - det koster 30 000 kroner døgnet. Så spurte legen om tallene, og fikk høre at TSH var så høyt som 15. Da skrek han stygt og spurte om de ikke visste at det er livsfarlig, og at normalspektret er 0,2-4,5. Han begynte nå å gi henne tyroksin, og hun kviknet til. Ganske raskt klarte hun å puste ved egen hjelp, og, som sagt, i går kunne vi skrive henne ut. Men før vi gjorde det, hadde vi et møte hvor vi gjennomgikk sykdomsforløpet for å se litt på når vi burde ha klart å stille diagnosen og gi henne den behandlingen hun skulle ha hatt. Det var nokså mange tidspunkter, og vi hadde ikke klart det. Alle visste at vi hadde bommet. Det ble helt stille rundt bordet, og så kom det fra en av mine kolleger: -Herre Gud. Jeg håper at Per Egil Hegge aldri får høre om dette tilfellet. Han smilte.

Jeg følte meg selvsagt beæret og lett rørt over fromheten i hans navnløse kollegas bønn, men saken hadde en annen side. Dette forløpet tydet altså på at i tillegg til at de ikke ville gi tyroksin, nær sagt uansett, så var det lagt så lite vekt på alvoret i og komplikasjonene ved sykdommen at en lege på et sykehus ikke hadde greie på tallverdier som signaliserer en klart, og i realiteten livstruende, patologisk tilstand. Og det signalet står med ildbokstaver når det kommer fra en pasient i koma. Det hører med til historien at kvinnen hadde arbeidet i en ikke-medisinsk stilling på ett annet av våre større sykehus, var begynt å skrante, og hukommelsen var begynt å svikte. Det gjorde det vanskelig for henne å klare den jobben hun hadde, og etter lang tids sykemelding var hun blitt uføretrygdet. Hun var enslig, hadde ikke noe nettverk, og ble til slutt funnet og innlagt i svært forkommen tilstand våren 1993.

Jeg skal ikke henge ut det sykehuset her, for der har mye rettet seg siden. Men det må likevel sies at dersom det er ett arbeidssted i Norge hvor de burde ha fanget henne opp, er det dette.

Og det gjorde de ikke.

Jeg begynte å arbeide med Tromsø-forelesningen min, tilskyndet av en annen henvendelse. En sykehuslege som jeg traff ved en tilfeldighet, spurte alvorlig, men ikke uvennlig, om jeg skjønte hvor stor skade jeg hadde tilføyd legenes anseelse med mine skriverier om hypothyreose. Du vet, sa han, dette er ikke noen farlig sykdom. Det gjør ikke noe om en pasient går med disse moderate plagene en ti års tid mens man ser på hvordan det eventuelt utvikler seg, og så gir man medisin når man er sikker på diagnosen og har fastslått at det for eksempel ikke er Bechterews sykdom (en reumatisk lidelse) eller noe annet, og så retter alt seg ganske raskt.

Jeg svarte at det stemmer med det du har lært, men det stemmer ikke med virkeligheten, ikke med faglitteraturen og slett ikke med de fleste pasienters opplevelse av sykdommen. Det er i denne misoppfatningen av sykdommens alvorsgrad problemet ligger, og det er derfor jeg har skrevet, sa jeg. Jeg tilbød ham en dose faglitteratur. Han var bare så måtelig interessert.

Helsedirektør Mork var gått bort høsten i forveien, og etter den tankevekkende og uhyggelige beretningen om et kunnskapsnivå som gjør at et sykehus ikke med det samme ser forbindelsen mellom en pasient i koma og en TSH som er ”i høyeste laget” (og viser seg å være så høy som 15) tenkte jeg at det kunne ha noe for seg å snakke med hans etterfølger, Anne Alvik. Hun var åpen for den mulighet at jeg kanskje ikke hadde skutt over målet med mine påstander om manglende kunnskaper om skjoldbruskkjertelen, ikke minst i lys av tilfellet med kvinnen i respiratoren. Men jeg fikk ikke inntrykk av at hun hadde tenkt å foreta seg noe spesielt.

I Den norske lægeforening ble det også en noe større interesse, og sommeren 1993 ble jeg intervjuet i foreningens tidsskrift. Jeg sparte ikke akkurat på konfekten, syntes ikke jeg hadde noen grunn til det heller, og brukte som argument mot klokkertroen på målingenes pålitelighet og den manglende interesse for hvordan pasientene opplevde situasjonen, et velkjent utsagn: Dersom kartet ikke stemmer med terrenget, så er det forholdsvis sjelden kartet som har rett. Man bør da se litt mer på landskapet.

Siden jeg hadde kritisert enkelte legers arroganse, ble jeg rimelig nok også spurt om pressefolks adferd og oppførsel, og jeg ga uttrykk for noe som hadde opptatt meg lenge: Allerede da var det blitt vanskeligere å komme inn på journalistutdannelsen enn på medisinstudiet, og jeg så som en mulig, og slett ikke ønsket, konsekvens at dette kunne gjøre journalister enda mer arrogante enn leger.

Noen dager senere fikk jeg en telefon fra en gammel venn, USAs tidligere ambassaderåd John Ausland, nå en våken og aktiv pensjonist i Oslo. Han hadde lest intervjuet og spesielt merket seg slutten, og hadde følgende spørsmål:

- Du sier at dere journalister kan bli mer arrogante enn leger. Per Egil, hva i all verden er det som får deg til tro at den tilstanden ikke for lengst er inntrådt?

Jeg hadde ikke noe svar.