Kapittel 4:
1988: REISEN TIL AMERIKA

Høsten 1987 sto det klart for meg at Birgits helbredelse gikk mye langsommere enn vi hadde håpet, og det ble ikke bedre av at fremgangen ble avbrutt av sporadiske tilbakeslag. Jeg skjønte siden at det er høyst naturlig: Settes behandling inn med det samme, skjer det oftest ikke noen skade. Går man med disse plagene en tid, øker faren for at svært mye av kroppen slites ned: Nedsatt funksjon i leveren, som ofte er en konsekvens av lavt stoffskifte - og ofte det første symptomet som kan fastslås ved tallverdier i leverfunksjonsprøver - kan bli varige, det tar tid å få bukt med ledd- og muskelsmertene, immunitetsforsvaret svekkes, og hos kvinner er tiltagende gynekologiske plager svært vanlige, foruten en del sterkt varierende psykiske virkninger. Dette er ikke mer ulogisk, og heller ikke vanskeligere å forstå, enn det forhold at en bilmotor som kjører med for lavt oljetrykk, får stadig alvorligere skader jo lenger slik ansvarsløs kjøring fortsetter før man etterfyller. Men en utbredt oppfatning i det norske medisinske miljøet langt inn i 90-årene var at hypothyreose ikke nødvendigvis er en sykdom, bare en tilstand, og at det ikke er farlig å gå med den.

Dessuten var ikke alt bra i Aftenpostens redaksjon på denne tiden. Belastningene med tiltagende personkonflikter, intriger og forskjellsbehandling ble så store at jeg begynte å vurdere muligheter utenfor Oslo. Etter tiltredelsen som redaktør for A-Magasinet i 1984 hadde jeg, uten å nevne det for noen, heller ikke Birgit, gitt meg selv en tidsramme på fem år; jeg regnet ikke med at jeg ville ha noe mer å tilføre da. Like innunder jul i 1987 ble det klart at stillingen som avisens Washington-korrespondent ville bli ledig fra våren 1988. Jeg bestemte meg for å søke.

Jeg fikk Washington-stillingen, og hadde lite å klage over. Jeg mente og mener at det ikke finnes noen bedre og mer interessant jobb i norsk presse, heller ikke på sjefredaktørnivå, enn å være USA-korrespondent. Jeg var på plass i mars 1988, etter å ha avviklet formannsvervet i PEN-klubben og vært med på å utpeke en etterfølger i A-Magasinet, og var nå klar for å skrive om valgkampen og Ronald Reagans siste måneder i Det hvite hus. Birgit skulle avvikle sin jobb i Oslo kommune. Flyttelasset innfant seg i mai. Birgit også.

Det var sider ved hennes allmenntilstand som fremdeles gjorde meg litt urolig. Og like før hun kom, hadde hun fortalt meg at det var helt umulig å få opp blodprosenten. Ferritin-nivået var lavt. Det hadde ligget og skvalpet rundt 10-11, normalskalaen er 13-200. Ferritin-nivået angir beholdningen i jerndepotene, og en måte å se det på, er at jernstoffskiftet ikke kommer i gang, eller forløper normalt, hvis ferritin-nivået ikke er tilstrekkelig høyt. Spesielt er det vanskelig å få opp blodprosenten, selv ved tilførsel av jerntabletter. Litt popularisert kan det sammenlignes med en viss type parafinpumpe på et fyringsanlegg: Pumpen fungerer ikke uten at en beholder inne i pumpemekanismen har parafin over et visst nivå.

Våren 1988, på et tidspunkt da jeg allerede var flyttet til Washington, hadde hun hatt time hos vår venn Oslo-professoren som vel to år før motstrebende hadde latt seg overtale til å gi meg resept på tyroksin. Prøveresultatet viste nå at tallverdien for ferritin hos henne var sunket til 3. Det er bekymringsfullt, for ikke å si katastrofalt lavt, og i telefonen forsøkte jeg så godt jeg kunne å skjule min sterke uro. -Men hva sa professoren, da? spurte jeg.

Birgit fortalte at hun selv hadde bemerket at tallet var lavt, og han samtykket i at jo, det var lavt. Så hadde hun spurt hva som ville skje hvis det kom ned på null, og han hadde trukket på skuldrene og sagt at han visste ikke. Mer ble ikke sagt. Jeg holdt på å gå i taket i den andre enden av telefonforbindelsen, og ble ikke mildere til sinns da hun fortalte at professoren hadde tilføyd at ”det kan ikke ha vært hypothyreose du hadde, vet du”.

Til det hadde hun kneiset med nakken og sagt at nei, det var nok jappesyken, før hun seilte ut døren forbi en sekretær som virket dypt sjokkert over denne utilstedelige oppsetsighet mot autoritetene. Jeg skjønte i det minste at noe av den gamle snerten i replikken var begynt å restituere seg, og da var neppe alt håp ute.

Vi ble likevel enige om at jeg skulle bestille time for henne hos vår lege i Washington, siden hun nå var på vei. I vår første fireårsperiode i USA, 1977-1981, hadde vi en allmennpraktiker som på sett og vis var vår familielege - solid, forekommende, høflig, kunnskapsrik og med en litt syrlig og ytterst intelligent form for humor. Dessuten hadde han i 1978, av alle ting, lynkjapt stilt en skjoldbruskkjerteldiagnose på meg og sørget for at jeg ble lagt under kniven og fikk fjernet en svulst på kjertelen. Vi hadde også brukt ham under flere besøk i USA etter at Birgit ble syk, blant annet fordi vi hadde betydelig større tillit til ham enn til denne allmennpraktikeren enn til de norske professorene. Det hadde ikke bare med hans vesen å gjøre.

Hennes time hos dr. Hagenbucher, som nå holdt til i Watergate-bygningen, ble minneverdig. Da han fikk se ferritinverdien 3, eksploderte han. Det gjorde inntrykk, for han er en sindig mann. Først tok han en skikkelig merrasprøyte med jern og kylte i baken på henne, og så ropte han: ”Hvorfor GJØR de ikke noe når de ser at du har et ferritin-nivå på 3? Hva i h.... er det disse gutta holder på med? Hvordan får de lov til å praktisere medisin?”

Han ble ikke mindre forundret da han fikk høre at de ikke bare praktiserte, de var ansvarlige (hvis det er det riktige ordet) for å utdanne neste generasjon av norske medisinere.

På det personlige plan var virkningene av jerninjeksjonen interessante. Soveværelset luktet som et sykkelverksted - i og for seg ikke nedslående for en pasjonert hobbysyklist som gjerne tar et tak med skiftenøkkel og lappesaker og annen nødvendig redskap i påkommende tilfeller - men ting som ikke hører sammen, bør man nå fortrinnsvis holde hver for seg. Det hjalp likevel en god del at både ferritin-nivået, blodprosenten og humøret steg etter hvert som jernlukten ble en naturlig del av de feminine kroppsparfymer.

Senere fortalte dr. Hagenbucher meg at det var en ting til som hadde forundret ham. Mot de vedvarende blødningene, som stadig fortsatte, fikk min kone et preparat som på norsk går under navnet cyclocapron. Det er et blodfortykningsmiddel, og det virker hemmende på blødninger. På grunn av de spesielle samfunnsforhold i USA er dette en medisin amerikanerne antagelig har større erfaring med enn leger i noe annet land: De anvender den i utstrakt omfang for å stanse eller begrense akutt, livstruende blodtap ved skuddskader. Ellers er man svært tilbakeholden med å bruke det, for risikoen for blodpropp regnes som forholdsvis stor. Og de gir det ikke over lengre tid.

-Da hun fortalte meg at hun gikk på dette, krøp jeg sammen i stolen og sa to ting: Spyl det ned i do, straks, og la oss ta en ny timeavtale. Jeg var oppsatt på å få henne ut av kontoret med det samme, så hun ikke falt om og døde av blodpropp her inne. Jeg mener det ikke er tilrådelig å bruke det nærmest permanent mot sterke menstruasjonsblødninger, sa han.

Jeg spurte ham om det var noen mening skapt i å være så restriktiv med tyroksin - som altså kan bidra til å stanse de blødninger som er en følge av hypothyreose - mens det i Norge ikke er noe som helst problem å få resept på cyclocapron.

Dr. Hagenbucher så bedrøvet på meg og rystet på hodet.